Vi følger gjeldende anbefalinger for håndtering av aksidentell hypotermi (NKT-Traume), men erfarer at det kan være komplisert å trene dette riktig og realistisk, slik at kursdeltakere får både praktisk og teoretisk utbytte av det.
Vi har gjerne begynt med en gjennomgang i fellesskap, der vi fremhever hovedpunktene i gjeldende behandliongsanbefalinger.
I tillegg bruker vi litt tid på å forklare innpakking, (Banakmodellen primært) men noen kunder har ikke nødvendigvis tilgang på materiell som gjør det like enkelt å følge prinsippene for trelags innpakking.
I disse tilfelle må en gjerne veksle litt mellom Banakmodellen og Hiblers medtode i treningen, erfarer vi. Og da ser en nokså fort forskjellene mellom Banakmodellen og Hiblers metode også.
For de som ikke kjenner Banakmodellen så godt, så er det en metode for innpakking av nedkjølte pasienter som ble utviklet av 330-skvadronen i Norge for å forebygge og behandle aksidentell hypotermi. Banakmodellen er designet for å minimere varmetap og stabilisere kroppstemperaturen ved hjelp av en trelags innpakning.
Banakmodellen er effektiv fordi den adresserer de fire hovedmåtene kroppen mister varme på: ledning, konveksjon, stråling og fordampning (såfremt en har et godt nok underlag å ligge på også). I tillegg er den lett å improvisere hvis en mangler medisinsk/redningsmessig utstyr tiltenkt formålet, det er et vesentlig poeng, mener vi. Vi vil gjerne at kunnskapen skal kunne nyttes utenfor det praksismiljøet en tilhører til daglig.
Banakmodellen består av tre lag:
- Dampsperre: Et lufttett lag, som for eksempel plastposer eller en tarp, som hindrer fordampning.
- Isolerende lag: Materialer som dunjakker eller soveposer som forhindrer varmetap gjennom ledning og stråling.
- Vindtett lag: Et ytre lag som beskytter mot vind og fuktighet, som en fjellduk eller presenning.
Hovedforskjellen sammenlignet med Hiblers metode er at Banakmodellen har et ekstra ytre lag mot vær og vind. Dette gjør at det isolerende laget får mindre luftsirkulasjon og fukt på seg. Vi ser også noen varianter der man har isolasjonslaget innerst (ulltepper) og ytre isolasjonslag som er vindtett (en slags kombinasjon av dampsperre og vindtett lag).
Det er ikke alltid så lett å velge den beste metoden, når det er relativt mange muligheter og utstyrstilgangen kanskje ikke er så god. Noen steder er det kanskje bare ullgensere og skalljakker som er tilgjengelig?
Hiblers metode, som også bruker en kombinasjon av plast og isolerende materiale, er også effektiv, men vår erfaring er at den er underlegen Banakmodellen, særlig utendørs i dårlig vær. Vi har likevel erfart at Hiblers metode (plast+ullteppe for eksempel) er bedre enn å bare slenge et ullteppe og to på pasienten. Men når en først har lagt både plast og ullteppe/sovepose etc på pasienten så mangler det egentlig bare et ytre beskyttelseslag, så har man en god Banak-innpakking likevel. Det er altså små forskjeller, som utgjør mye for pasienten.
Dette er vanskelig å vise i praksis når en bare trener og simulerer innendørs på en dukke eller kollega.
Etter litt prøving og utforsking har vi selvsagt blitt mest glad i å trene med en levende markør med vått tøy, utendørs, og ser at dette fungerer vesentlig bedre enn klasseromstrening. Og det er egentlig helt i tråd med vår stil som selskap.
«Train as you treat.»
Det våte tøyet, håret og huden tilfører en ekstra dimensjon som gir litt mer realistisk erfaring å ta med seg, og man kan øve inn rutiner for å holde isolasjonen tørr og unngå for mye fuktighet innenfor dampsperren.
Vi har noen enestående markører som ikke nøler med å ta et bad i Figgjoelven en vinterdag, eller ligge i våte klær på gressplenen en kald vårmorgen.
Som en kan se på bildene, gir det både økt realisme, men også veldig konkret og håndfast praktisk erfaring.
Vi anbefaler Banakmodellen til de som har mulighet til å benytte seg av den, og tester gjerne ulike løsninger i praksis, for å gi deltakerne bedre forståelse og relevant erfaring.
Tilgjengelig fagstoff på området viser at Banakmodellen er å foretrekke. Noen kan argumentere med å flytte det tette sjiktet ytterst, men vi ser at isolasjonslaget da har en tendens til å bli vått og redusere kvaliteten på løsningen med det, men her spiller utstyret en er oppsatt med en viss rolle, og vi anbefaler av og til kundene å ta en vurdering på eget oppsett for hypotermihåndtering, og prøver å vise dem beste praksis med realistiske simuleringsøvelser.
En stor fordel med innpakking i flere lag med dampsperre innerst, er at dersom pasienten er våt i tøy eller hud, og man mener det er uforsvarlig å fjerne tøy, så kan man i stor grad unngå fukt i isolasjonslaget, da dampsperren holder fuktigheten til pasienten. Når en så er i nødvendig ly og omgivelsestemperatur, kan vått tøy fjernes, og dampsperre, isolasjon og ytterlag legges på igjen, uten at man har redusert den isolerende evnen til mellomlaget. Særlig de som praktiserer løsninger med en type «rescue/trauma blanket» over et ullteppe vil fort få utfordringer med våte tepper. Disse teppene er ikke alltid 100% ull heller. En enkel løsning med en dampsperre først kan ha stor betydning for pasienten, og en mindre god løsning har plutselig blitt en god Banakinnpakking bare ved å legge til et lag plast. Tre eller fire søppelsekker kan duge, det har de fleste plass til, og det er en virkelig low hanging fruit i kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet. Og i tråd med beste praksis.
Våte klær er en kompliserende faktor, og vi tar ofte dette opp i evalueringene etter gjennomførte øvelser.
Våte klær kan øke varmetapet betydelig, så vi trener på å fjerne dem før innpakking, om mulig og forsvarlig. Dette bør gjøres så raskt som mulig, men med forsiktighet for å unngå ytterligere skade på pasienten eller i verste fall utløse arytmi eller VF.
Et annet viktig tema under håndtering av aksidentell hypotermi er å ha kontroll på pasientens bevissthetstilstand. Ofte trener vi på innpakking i ryggleie, men vi prøver å fokusere på å ha et bevisst forhold til når en bør etablere sideleie for å ha bedre kontroll på luftveier, og fordeler og ulemper med sideleie.
Når vi trener håndtering av aksidentell hypotermi og eventuelt med samtidige traumer, så ser vi også at samarbeid og team påvirker utførelsen.
En gruppe kan ha veldig solide fagpersoner og erfarent personell med mye trening og kompetanse bak seg, men hvis de ikke lykkes i å fungere som team vil som regel undersøkelse, (evt) avkledning og innpakking av den hypoterme pasienten bli dårligere sammenlignet med et team som samarbeider godt og lykkes med den praktiske flyten.
Derfor tror vi bestemt på praktisk trening i håndtering av aksidentell hypotermi på måten vi gjør det styrker pasientsikkerheten.
Teamet møter en våt markør, og casen går helt til teamet har kontroll.
En praktisk tilnærming på denne måten er også vesentlig mer effektiv i å formidle prinsippet for Banakmodellen.
Kursdeltakerne får merke at Banakmodellen er en pålitelig og effektiv metode for å håndtere aksidentell hypotermi, spesielt i feltforhold hvor tilgang til mer avansert medisinsk utstyr kan være begrenset. Aktiv oppvarming fungerer også bedre når innpakkingen er bra.
Ved å forstå og implementere denne formen for trening og kompetanseheving i aksidentell hypotermi kan man betydelig øke sjansene for å stabilisere en nedkjølt pasient og forhindre ytterligere varmetap.
Men det krever trening og erfaring i teamet.
